Apostlenes-gjerninge 7-9

En Levende Bok

Stefanus sin forsvarstale

7 Øverstepresten spurte Stefanus: ”Er disse anklagene sanne?”

² Stefanus svarte: ”Kjære brødre og ledere i folket vårt! Hør etter det jeg vil si! Vår mektige og vidunderlige Gud viste seg for vår stamfar Abraham, da han bodde i Mesopotamia før han hadde flyttet til Karan.^{[a] 3} Gud sa til ham: ’Gå ut fra ditt land og dine slektninger og gå til det landet som jeg skal lede deg til.’^{[b] 4} Derfor flyttet Abraham fra landet til kaldeerne og bosatte seg i Karan. Der bodde han til faren hans var død. Siden førte Gud ham videre til det landet der dere nå bor. ⁵ Gud ga ham ingen jord, ikke et eneste lite område, men han lovet at hele landet til slutt skulle tilhøre Abraham og etterkommerne hans. Dette til tross for at Abraham på den tiden ikke hadde noen barn.

⁶ Gud sa også til ham at etterkommerne hans skulle bo i et fremmed land og bli slaver og være undertrykket i 400 år. ⁷ ’Men jeg skal straffe det folket som gjør dem til slaver’, sa Gud, ’og etter dette skal de forlate det fremmede landet og tilbe meg på dette stedet.’^[c]

⁸ Gud ga Abraham instruksjoner om at alle gutter i hver familie skulle bli omskåret. Det var et tegn på at de aksepterte den pakten Gud hadde inngått med Abraham. Da Abraham sin sønn som het Isak, var født, ble han omskåret på den åttende dagen. Isak ble seinere far til Jakob^[d], og Jakob ble far til de tolv sønnene som bli regnet som våre stamfedre. ⁹ Disse stamfedrene, altså sønnene til Jakob, var misunnelige på broren sin som het Josef. De solgte Josef som slave til Egypt, men Gud var med ham. ¹⁰ Først reddet han Josef ut av alle vanskelighetene og lot ham bli en høyt aktet og mektig medarbeider hos farao som var konge i Egypt. Deretter ga Gud Josef en slik visdom at farao utnevnte ham til å styre hele Egypt og ta hånd om den kongelige forvaltningen.

¹¹ Etter et tid ble det sultekatastrofer og store lidelser i Egypt og Kanaan, der forfedrene våre bodde. Folket vårt manglet mat. ¹² Da fikk Jakob høre at det fortsatt var såkorn i Egypt. Derfor sendte han sine sønner dit for å kjøpe såkorn, først en gang og så en gang til. ¹³ På den andre reisen til Egypt avslørte Josef for dem hvem han var, og brødrene ble presentert for farao. ¹⁴ Noe seinere sendte Josef bud etter faren sin Jakob og hele slekten hans for at de skulle komme til Egypt. Til sammen var de 75 personer. ¹⁵ Så kom Jakob til Egypt og ble der til han døde, både han og sønnene hans. ¹⁶ Kroppene deres ble ført til Sikem og ble begravd i den graven som Abraham kjøpte av Hemors sønner.

¹⁷ Nå nærmet det seg den tiden da Gud skulle innfri løftet sitt til Abraham. Folket vårt hadde vokst kraftig og blitt et stort folk i Egypt. ¹⁸ Men på denne tiden fikk Egypt en ny konge, en som ikke kjente til Josef.^{[e] 19} Denne kongen var grusom mot folket vårt og forsøkte ved list å kvitte seg med alle gjennom å tvinge forfedrene våre til å sette ut sine nyfødte barn, slik at de skulle dø.

²⁰ I denne tiden ble Moses født. Han var et uvanlig vakkert barn. Foreldrene hans skjulte ham hjemme i tre måneder. ²¹ Til slutt ble han for stor til å gjemme bort. De ble tvunget til å sette ham ut. Da ble han funnet av datteren til farao. Hun adopterte gutten som sin egen sønn. ²² Moses fikk den beste utdannelsen noen kunne få i Egypt. Han var handlekraftig og snakket med stor myndighet.

²³ Da Moses var 40 år, begynte han å gruble over sine røtter og ville lete opp sitt eget folk, israelittene^[f], for å hjelpe dem. ²⁴ Ved et besøk han gjorde blant sine, fikk han se en egypter som mishandlet en israelitt. Han skyndte seg og kom israelitten til hjelp og hevnet seg ved å drepe egypteren. ²⁵ Moses trodde at folket skulle forstå at Gud hadde sendt ham for å sette alle fri, men det gjorde de ikke.

²⁶ Neste dag fikk han øye på to israelitter som hadde røket opp i slagsmål. Han forsøkte å mekle mellom dem og sa: ’Dere er jo brødre! Hvorfor vil dere skade hverandre?’ ²⁷ Men de som hadde startet slagsmålet, dyttet Moses unna og spurte: ’Hvem har satt deg til leder og dommer over oss? ²⁸ Tenker du å drepe meg som du drepte egypteren i går?’^{[g] 29} Da Moses hørte at det han hadde gjort, var kjent, flyktet han fra Egypt og levde som fremmed i landet Midjan. Der ble han far til to sønner.

³⁰ Da han 40 år seinere oppholdt seg i ørkenen, nær fjellet Sinai, viste en engel seg for ham i en brennende tornebusk. ³¹ Moses ble svært forbauset over det han så, og da han gikk nærmere for å undersøke hva det var, ropte Herren til ham: ³² ’Jeg er dine forfedres Gud, Abrahams, Isaks og Jakobs Gud.’ Da skalv Moses av frykt og våget ikke å se opp. ³³ Herren sa til ham: ’Ta av deg sandalene, for du står på hellig jord. ³⁴ Jeg har sett lidelsene som mitt folk treller under i Egypt og hørt ropene deres. Nå har jeg kommet for å sette dem fri, og jeg sender deg tilbake til Egypt.’^[h]

³⁵ Gud sendte altså tilbake den samme mannen, som folket før hadde avvist med ordene: ’Hvem har satt deg til leder og dommer over oss?’. Gjennom engelen som viste seg i tornebusken, ble han valgt ut til leder og redningsmann. ³⁶ Moses fikk ved hjelp av mirakler og tegn lede folket ut av Egypt, gjennom Rødehavet og ørkenen i 40 år.

³⁷ Det var Moses som bar fram Guds budskap til israelittene og sa: ’Gud skal la en profet lik meg stå opp for dere av deres eget folk.’^{[i] 38} Det var også Moses som fikk snakke med en engel på fjellet Sinai og formidle engelen sitt budskap til folket da de var i ørkenen. Han fikk ta imot Guds lov, budskapet som gir liv,^[j] og overgi det til oss.

³⁹ Men forfedrene våre satte seg opp mot Moses og ville vende tilbake til Egypt. ⁴⁰ De sa til Aron, som var bror til Moses: ’Lag guder til oss som kan lede oss, for denne Moses som førte oss ut av Egypt, ser ut til å ha forsvunnet.’^{[k] 41} Så laget de en avgud i form av en kalv og ofret til den, glade over det de selv hadde skapt i menneskelig klokskap. ⁴² Da ga Gud opp folket og lot dem tjene solen, månen og stjernene som sine guder! I profetene sin bok^[l] sier Gud:

⁴⁴ På reisen gjennom ørkenen hadde forfedrene våre med seg vitnesbyrdets telt^[n]. Teltet var laget nøyaktig etter det forbilde som Gud hadde vist Moses. ⁴⁵ Det gikk siden i arv til forfedrene våre. Da Josva erobret landet fra folkene som Gud drev bort, tok de med seg teltet inn i det nye landet. Det ble siden brukt helt til kong Davids tid.

⁴⁶ Gud hadde i sin godhet valgt ut David til å tjene ham, og David ba om å få bygge et tempel for Israels Gud, ⁴⁷ Det ble sønnen hans Salomo som fikk gjøre det. ⁴⁸ Likevel bor ikke den Høyeste i bygninger som menneskene har laget. Gud sier jo i profeten Jesaja:

⁵¹ Dere gjenstridige skapninger, som nekter å høre på det Gud sier. Dere er som de verste gudsfornektere! Alltid gjør dere motstand mot Guds Hellige Ånd, akkurat som forfedre deres gjorde. ⁵² Si meg navnet på en eneste profet som bar fram Guds budskap og ikke ble forfulgt av forfedrene deres. De drepte til og med dem som forutsa at den Rettferdige^[p] skulle komme, han som dere nå har forrådt og myrdet. ⁵³ Dere var med vilje og vitende ulydige mot Moseloven^[q], til tross for at dere fikk den overrakt fra englenes hender.”

Stefanus bli steinet

⁵⁴ Da de religiøse lederne hørte dette, ble de så rasende på Stefanus at de freste av sinne^[r]. ⁵⁵ Stefanus, som var fylt av Guds Hellige Ånd, så opp mot himmelen og fikk se Guds herlighet og Jesus som sto ved Guds høyre hånd.^{[s] 56} Stefanus sa: ”Jeg ser himmelen åpen og Jesus, Menneskesønnen^[t], stå ved Guds høyre hånd!”

⁵⁷ Da skrek de høyt og holdt seg for ørene. Så kastet de seg over Stefanus. ⁵⁸ De slepte ham ut av byen for å steine ham. De som anklaget ham, vrengte av seg kappene sine og la dem foran føttene på en ung mann som het Saulus^[u].

⁵⁹ Mens steinene haglet over Stefanus, ba han: ”Herre Jesus, ta imot min Ånd.” ⁶⁰ Så falt han på kne og ropte: ”Herre, du må ikke anklage dem for denne synden!” Med disse ordene hengende i luften drepe de ham.

8 Også Saulus syntes det var rett at de drepte Stefanus.

Saulus forfølger de troende

Samme dagen brøt det ut en alvorlig forfølgelse av de troende. Den rammet hele menigheten i Jerusalem. Alle bortsett fra utsendingene ble spredd over hele Judea og Samaria. ² Noen troende menn i den dypeste sorg rakk å begrave Stefanus. ³ Saulus var mer enn grusom i sin forfølgelse av de troende. Han brøt seg inn i hus etter hus, slepte ut menn og kvinner og satte dem i fengsel.

⁴ De troende som hadde blitt spredd, reiste omkring og fortalte de glade nyhetene om Jesus over alt der de kom. ⁵ Filip^[v], for eksempel, reiste til hovedstaden i Samaria og fortalte folket der at Jesus er Kristus, den lovede kongen. ⁶ Mange lyttet oppmerksomt på det han hadde å si når de så de store miraklene han gjorde. ⁷ Mange onde ånder ble drevet ut og forlot sine offer under høye skrik. Mange som hadde vært lamme, eller handikappet på andre måter, ble helbredet. ⁸ Dette utløste stor glede i byen.

Filip og trollmannen Simon

⁹ I byen var det også en mann som het Simon. Han hadde drevet med trolldom i mange år og hadde stort innflytelse over folket i Samaria. Han påsto seg å være noe stort. ¹⁰ Alle, både rike og fattige, sa om ham: ”Han er en gud, det er Den store kraften som viser seg i ham.” ¹¹ På grunn av trolldommen var alle tilhengere av ham. ¹² Men nå begynte folket i stedet å tro på Filip og budskapet om Jesus Kristus, at Gud ville gjøre menneskene til sitt eget folk. Mange menn og kvinner lot seg døpe. ¹³ Også Simon kom til tro og ble døpt. Han fulgte Filip over alt der han gikk, og han var forbløffet over de tegn og mirakler som Filip gjorde.

¹⁴ Ryktet om at folket i Samaria hadde begynt tro på budskapet om Jesus, nådde også Jerusalem. Apostlene sendte derfor Peter og Johannes dit. ¹⁵ Straks begynte de å be for alle som nylig var kommet til tro, at de måtte få Guds Hellige Ånd. ¹⁶ For Guds Ånd hadde ennå ikke kommet og fylt noen av dem, men de var bare døpt i navnet til Herren Jesus. ¹⁷ Peter og Johannes la nå hendene på hver enkelt, og de fikk Guds Hellige Ånd.

¹⁸ Da Simon så at de fikk Guds Ånd ved at utsendingene la hendene på hodene deres, tilbød han utsendingene penger og sa: ¹⁹ ”La meg også få denne makten, slik at mennesker får Guds Hellige Ånd når jeg legger hendene på dem.”

²⁰ Peter svarte: ”Både du og pengene dine skal gå til grunne for alltid, dersom du tror at du kan kjøpe Guds gave for penger! ²¹ Du har ikke noe med dette å gjøre, for din innstilling til Gud er helt feil. ²² Vend om fra din ondskap og be til Herren Jesus, så kanskje han tilgir deg dine lumske planer. ²³ Jeg ser at du fortsatt sitter fast i avgudsdyrkelse og ikke har forlatt din onde måte å tenke på.”

²⁴ Da ropte Simon: ”Be for meg til Herren, slik at jeg ikke bli rammet av dette fryktelige!”

²⁵ Etter at Peter og Johannes hadde spredd budskapet om Herren Jesus i hovedstaden i Samaria, og bekreftet for folket at de selv hadde sett og hørt alt det de fortalte, vendte de tilbake til Jerusalem. På veien stanset de i flere av byene i Samaria for å fortelle de glade nyhetene om Jesus også der.

Filip og den etiopiske tjenestemannen

²⁶ En engel fra Herren viste seg nå for Filip og sa til ham: ”Gå sørover^[w], langs veien i ørkenen som går mellom Jerusalem og Gaza”. ²⁷ Filip var lydig og gikk straks av sted. På veien kom en høy embetsmann, som arbeide ved hoffet hos Kandake, den etiopiske dronningen. Han hadde ansvaret for skattkamrene hos dronningen, og hadde reist til Jerusalem for å tilbe i templet. ²⁸ Nå var han på vei tilbake i vognen sin. Han satt og leste høyt fra profeten Jesaja.

²⁹ Da sa Guds Ånd til Filip: ”Gå bort til vognen og hold deg nært den!” ³⁰ Filip skyndte seg bort, og da han hørte mannen lese det Gud hadde forutsagt ved profeten Jesaja, spurte han: ”Forstår du det du leser?”

³¹ ”Nei”, svarte mannen. ”Hvordan skulle jeg kunne det, når ingen forklarer det for meg?” Så ba han Filip stige opp i vognen og sette seg ved siden av ham. ³² Det stedet i Skriften^[x] han nettopp hadde lest, var dette:

³⁴ Mannen spurte Filip: ”Sa profeten Jesaja dette om seg selv eller om noen andre?” ³⁵ Ut fra dette skriftstedet begynte Filip å forklare de glade nyhetene om Jesus. ³⁶ Mens de reiste langs veien, kom de til et sted med vann. Da sa den etiopiske mannen: ”Se, her finnes vann! Kan jeg bli døpt?”^{[z] 38} Så ga han befaling om å stanse vognen. Sammen steg de ned i vannet, og Filip døpte ham.

³⁹ Da de kom opp av vannet, rykket Guds Ånd plutselig Filip bort, og mannen så ham ikke mer. Han fortsatte reisen sin glad og lykkelig.

⁴⁰ Filip hadde blitt forflyttet til byen Asjdod, og han dro fra by til by og fortalte de glade nyhetene om Jesus på sin vei fram til Cæsarea.

Saulus blir omvendt

9 Saulus var fortsatt fylt av hat og mordlyst mot alle som var disiplene til Herren Jesus. En dag gikk han til øverstepresten i Jerusalem. ² Der ba han om å få med seg dokumenter adressert til synagogene^[aa] i Damaskus, for at han kunne få fullmakt til å arrestere alle i Damaskus som fulgte Jesusveien^[ab], både menn og kvinner. Han ville føre dem som fanger til Jerusalem.

³ Da han reiste av sted og nærmet seg Damaskus, ble han plutselig omsluttet av en sterk stråleglans fra himmelen. ⁴ Han falt til jorden og hørte en stemme som sa: ”Saulus! Saulus! Hvorfor forfølger du meg?”

⁵ Han spurte: ”Hvem er du, herre?”

Stemmen svarte: ”Jeg er Jesus, han som du forfølger! ⁶ Reis deg opp og gå inn i byen og vent der, så vil du får vite hva du skal gjøre.”

⁷ Mennene som var sammen med Saulus, sto helt tause av overraskelse. De hørte lyden av stemmen, men så ingen. ⁸ Da Saulus litt etter litt reiste seg fra jorden, merket han at han ikke kunne se. De var nødt til å leie ham inn i Damaskus. ⁹ I tre dager var han helt blind, og verken spiste eller drakk i denne perioden.

¹⁰ I Damaskus bodde en disippel som het Ananias. Nå snakket Herren til ham i et syn og sa: ”Ananias!”

”Ja, Herre!” svarte han.

¹¹ Da sa Herren: ”Gå bort til den gaten som har navnet: Den rette gaten. Finn huset til Judas og spør etter en mann som heter Saulus fra Tarsus. Han er i bønn til meg nettopp nå. ¹² I et syn har jeg vist ham at en mann som heter Ananias, skal komme inn og legge hendene på ham, for at han kan få synet sitt igjen!”

¹³ ”Men Herre!” utbrøt Ananias. ”Jeg har hørt om alt det onde denne mannen har gjort mot de troende i Jerusalem. ¹⁴ Vi vet at han har dokumenter med seg fra øversteprestene, som gir ham fullmakt til å arrestere alle her i Damaskus som tilber deg!”

¹⁵ Herren Jesus sa: ”Gå, og gjør som jeg sier, for jeg har valgt ut Saulus til å være mitt redskap. Han skal gjøre meg kjent for mange forskjellige folk og makthavere, og også for Israels folk. ¹⁶ Og jeg vil vise ham hvor mye han må lide for meg.”

¹⁷ Da gikk Ananias dit og fant Saulus. Han la hendene på ham og sa: ”Saulus, min bror, Herren selv, Jesus, han som viste seg for deg på veien, har sendt meg for at du skal få ditt syn tilbake og bli fylt av Guds Hellige Ånd.”

¹⁸ I samme øyeblikk var det som om tykke skjell falt fra øynene til Saulus, og han kunne se igjen! Straks reiste han seg opp og lot seg døpe. ¹⁹ Da han hadde spist, fikk han kreftene tilbake.

Saulus i Damaskus og Jerusalem

Saulus stanset igjen noen dager hos utsendingene i Damaskus. ²⁰ Straks begynte han å gå rundt i synagogene^[ac] og undervise om at Jesus virkelig er Guds sønn.

²¹ Alle som hørte ham ble forskrekket og spurte: ”Var det ikke han som i Jerusalem forsøkte å drepe alle som tilber Jesus? Ryktet sa at han var på vei hit for å arrestere de troende og føre dem som fanger til øversteprestene?”

²² Saulus talte med stadig større kraft, og jødene i Damaskus hadde ingen argumenter å sette imot når han beviste at Jesus er Messias, den lovede kongen.

²³ Etter en tid hadde de religiøse lederne fått nok og forsøkte å gjøre slutt på Saulus. ²⁴ Saulus fikk greie på planene deres. De holdt vakt ved byens porter både dag og natt for å kunne drepe ham. ²⁵ En natt tok noen av de troende og firte ham ned i en korg fra en åpning i bymuren.

²⁶ Saulus vendte nå tilbake til Jerusalem, men da han forsøkte å slutte seg til disiplene der, var de reserverte mot ham. Ingen våget helt å stole på at han virkelig hadde blitt en disippel. ²⁷ Barnabas tok ham med til utsendingene og fortalte for dem hvordan Saulus på veien hadde sett Herren Jesus og hvordan han hadde snakket til ham. Etterpå hadde Saulus med stort mot undervist om Jesus i Damaskus. ²⁸ Etter dette aksepterte de Saulus, og han gikk ut og inn hos dem i Jerusalem. Han spredde budskapet om Herren Jesus uten den minste frykt. ²⁹ Han talte også til de gresktalende jødene og diskuterte med dem. Det drøyde ikke lenge før de gjorde seg opp planer om å drepe ham. ³⁰ Da de troende fikk greie på dette, tok de med seg Saulus til Cæsarea og sendte ham videre til hans hjemby som var Tarsus.

Peter i Lod og Joppe

³¹ Menighetene fikk nå være i fred i hele Judea, Galilea og Samaria. Medlemmene ble stadig sterkere, og alle levde i lydighet og respekt for Herren. Gjennom Guds Hellige Ånds styrke og hjelp kom også mange nye mennesker til tro.

³² Peter reiste nå fra sted til sted for å besøke menighetene. På en av reisene sine kom han også til de troende i byen Lod. ³³ Der møtte han en mann som het Æneas, som var lam og hadde vært nødt til å ligge på en liggematte i åtte år.

³⁴ Peter sa til ham: ”Æneas! Jesus Kristus helbreder deg. Reis deg opp og rull liggematten din sammen!” I samme øyeblikk reiste Æneas seg opp. ³⁵ Alle som bodde i Lod og på Saronsletten, så ham seinere gå frisk og sunn omkring, og de begynte å tro på Herren Jesus!

³⁶ I byen Joppe bodde det blant disiplene en kvinne som het Tabita, på gresk blir navnet Dorkas^[ad]. Hun hadde gjort mye godt mot andre mennesker og spesielt mot de fattige. ³⁷ På denne tiden ble hun syk og døde. Vennene hennes stelte henne for begravelsen og la henne i et rom som var en trapp opp. ³⁸ Da disiplene hørte at Peter var i Lod, som lå like i nærheten, sendte de av sted to menn for å be ham komme til Joppe så fort som mulig. ³⁹ Peter fulgte straks med, og da han kom dit, tok de han med opp trappen der Tabita lå. Rommet var fylt av gråtende enker. De viste Peter de skjortene og kappene Tabita hadde sydd mens hun ennå levde. ⁴⁰ Peter ba alle å forlate rommet. Så falt han på kne og ba, og etter en stund vendte han seg mot den døde og sa: ”Tabita, reis deg opp!” Da slo hun opp øynene sine, og da hun fikk se Peter, satte hun seg opp. ⁴¹ Peter rakte henne hånden og hjalp henne opp på føttene. Så ropte han på de troende og enkene og lot dem komme innfor å se henne stå der lys levende.

⁴² Nyheten om det som hadde skjedd, spredde seg i hele byen, og mange begynte å tro på Herren Jesus. ⁴³ Peter stanset derfor et tid i Joppe og bodde hos Simon, en mann som arbeidet med å garve skinn.^[ae]