Add parallel Print Page Options

Da nu Sanballat hørte at vi bygget på muren, optendtes hans vrede; han blev yderlig forbitret og spottet jødene

og sa i nærvær av sine brødre og krigsfolket i Samaria: Hvad er det disse visne jøder gjør? Skal de ha lov til slikt? Skal de få ofre? Skal tro de vil få fullført verket idag? Skal tro de vil blåse liv i stenene fra grushaugene enda de alt er forbrent?

Og ammonitten Tobias, som stod ved siden av ham, sa: La dem bygge så meget de vil - bare en rev hopper op på deres stenmur, så river den den ned.

Hør, vår Gud, hvorledes vi er blitt foraktet! La deres spott falle tilbake på deres eget hode, og la dem bli til rov i fangenskaps land!

Dekk ikke over deres misgjerning, og la ikke deres synd bli utslettet for ditt åsyn! For de har krenket dig for bygningsmennenes ører.

Så bygget vi da på muren, og hele muren blev satt i stand til sin halve høide, og folket hadde godt mot på arbeidet.

Men da Sanballat og Tobias og araberne og ammonittene og asdodittene hørte at vi holdt på med å utbedre Jerusalems murer, og at revnene tok til å fylles, blev de meget vrede.

Og de sammensvor sig alle om å komme og stride mot Jerusalem og hindre folket i dets arbeid.

Men vi bad til vår Gud, og vi stilte ut vaktposter mot dem dag og natt av frykt for dem.

10 Da sa jødene: Bærernes kraft svikter, og grushaugene er for store; vi makter ikke lenger å bygge på muren.

11 Og våre motstandere sa: De må ikke få vite eller merke noget før vi står midt iblandt dem og hugger dem ned og således gjør ende på arbeidet.

12 Da nu de jøder som bodde i nærheten av dem, kom fra alle kanter og vel ti ganger sa til oss: I må vende tilbake til oss,

13 da stilte jeg folket op på de laveste steder bak muren, på de åpne plasser; jeg stilte dem op efter deres ætter med sine sverd og spyd og buer.

14 Og da jeg så dem opstilt, gikk jeg frem og sa til de fornemme og forstanderne og til hele folket: Vær ikke redd dem, tenk på Herren, den store og forferdelige, og strid for eders brødre, eders sønner og døtre, eders hustruer og eders hjem!

15 Da våre fiender hørte at vi hadde fått vite det, og at Gud hadde gjort deres råd til intet, vendte vi alle sammen tilbake til muren, hver til sitt arbeid.

16 Fra den dag arbeidet bare den ene halvdel av mine unge menn på verket, mens den andre halvdel av dem stod der med sine spyd, skjold, buer og brynjer, og høvdingene stod bakenfor hele Judas folk.

17 De som bygget på muren, og bærerne med sine byrder, de arbeidet med sin ene hånd på verket, og med den andre holdt de sitt våben;

18 hver av bygningsmennene hadde sitt sverd spent om sine lender mens de bygget; og basunblåseren stod ved siden av mig.

19 Og jeg sa til de fornemme og forstanderne og til hele folket: Arbeidet er stort og vidløftig, og vi er spredt på muren langt fra hverandre.

20 På det sted hvor I hører basunen lyder, der skal I samle eder hos oss. Vår Gud vil stride for oss.

21 Så arbeidet vi da på verket mens halvdelen stod der med sine spyd, fra morgenrøden rant op til stjernene kom frem.

22 På samme tid sa jeg også til folket: Hver mann med sin tjener skal bli natten over inne i Jerusalem, så vi kan ha dem til vakt om natten og til arbeid om dagen.

23 Og hverken jeg eller mine brødre eller mine tjenere eller vaktmennene, som fulgte mig, kom av klærne; hver mann hadde sitt våben hos sig og vann.

'Nehemias 4 ' not found for the version: En Levende Bok.

Opposition to the Rebuilding

[a]When Sanballat(A) heard that we were rebuilding the wall, he became angry and was greatly incensed. He ridiculed the Jews, and in the presence of his associates(B) and the army of Samaria, he said, “What are those feeble Jews doing? Will they restore their wall? Will they offer sacrifices? Will they finish in a day? Can they bring the stones back to life from those heaps of rubble(C)—burned as they are?”

Tobiah(D) the Ammonite, who was at his side, said, “What they are building—even a fox climbing up on it would break down their wall of stones!”(E)

Hear us, our God, for we are despised.(F) Turn their insults back on their own heads. Give them over as plunder in a land of captivity. Do not cover up their guilt(G) or blot out their sins from your sight,(H) for they have thrown insults in the face of[b] the builders.

So we rebuilt the wall till all of it reached half its height, for the people worked with all their heart.

But when Sanballat, Tobiah,(I) the Arabs, the Ammonites and the people of Ashdod heard that the repairs to Jerusalem’s walls had gone ahead and that the gaps were being closed, they were very angry. They all plotted together(J) to come and fight against Jerusalem and stir up trouble against it. But we prayed to our God and posted a guard day and night to meet this threat.

10 Meanwhile, the people in Judah said, “The strength of the laborers(K) is giving out, and there is so much rubble that we cannot rebuild the wall.”

11 Also our enemies said, “Before they know it or see us, we will be right there among them and will kill them and put an end to the work.”

12 Then the Jews who lived near them came and told us ten times over, “Wherever you turn, they will attack us.”

13 Therefore I stationed some of the people behind the lowest points of the wall at the exposed places, posting them by families, with their swords, spears and bows. 14 After I looked things over, I stood up and said to the nobles, the officials and the rest of the people, “Don’t be afraid(L) of them. Remember(M) the Lord, who is great and awesome,(N) and fight(O) for your families, your sons and your daughters, your wives and your homes.”

15 When our enemies heard that we were aware of their plot and that God had frustrated it,(P) we all returned to the wall, each to our own work.

16 From that day on, half of my men did the work, while the other half were equipped with spears, shields, bows and armor. The officers posted themselves behind all the people of Judah 17 who were building the wall. Those who carried materials did their work with one hand and held a weapon(Q) in the other, 18 and each of the builders wore his sword at his side as he worked. But the man who sounded the trumpet(R) stayed with me.

19 Then I said to the nobles, the officials and the rest of the people, “The work is extensive and spread out, and we are widely separated from each other along the wall. 20 Wherever you hear the sound of the trumpet,(S) join us there. Our God will fight(T) for us!”

21 So we continued the work with half the men holding spears, from the first light of dawn till the stars came out. 22 At that time I also said to the people, “Have every man and his helper stay inside Jerusalem at night, so they can serve us as guards by night and as workers by day.” 23 Neither I nor my brothers nor my men nor the guards with me took off our clothes; each had his weapon, even when he went for water.[c]

Footnotes

  1. Nehemiah 4:1 In Hebrew texts 4:1-6 is numbered 3:33-38, and 4:7-23 is numbered 4:1-17.
  2. Nehemiah 4:5 Or have aroused your anger before
  3. Nehemiah 4:23 The meaning of the Hebrew for this clause is uncertain.